Kruttets opprinnelse og blanding

Opprinnelsen

Kineserne er de første som omtaler krutt i forbindelse med raketter, beskrivelsene er antagelig i fra 1044. Det finnes Arabiske tekster fra ca. 1050 som nevner raketter som et middel til å skremme fiender bort med. Araberne brakte antagelig kunnskapen om kruttet til Europa rundt 1200. Marcus Græcus skriver om en flygende ild som er en blanding av saltpeter,svovel og kull. I Islandsk saga fra 1294 er kruttet eller en lignende blanding nevnt. Her Fortelles det om en Hærebrest (krigsbrak), hvor en flamlender Thrand Fisilier (Blæse/Blåse) vakte oppsikt ved kong Erik Prestehaters hof i Bergen. Dette smellet hadde vært så kraftig at menn falt ned av benkene og svangre kvinner led.
Dette var jo sikkert enormt på den tiden, disse hæreblestene ble brukt for å skremme fienden når de minst ante det. Svartkrutt har en ekspanderende effekt som er 1gram krutt lager ca. 2 kubikkmeter gass.

Benevnelser

Det første kruttet som ble tatt i brukt var melkrutt d.v.s. meget finkornet pulver. Først beskrivelsen på bruk av kornet krutt stammer fra 1405.Rundt 1430 årene begynte man å snakke om flere kruttyper, Lod bøssekrudt og hagebøsse krudt for håndvåpen. kanon kruttet benevnes også etter kaliber (diameter) og lengde på kanonen det var beregnet til vi har her grovt krutt, Serpentinerkrudt, falkonet krudt og slangekrudt . Melkruttet ble avskaffet rundt 1500 og slangekruttet ble brukt fra 1523 til 1650. Senere ble kruttet benevnt med Kanonkrudt, Muskettkrudt (1650-1863) og riffelkrudt (1863-1880).

 Gammel oppskrift fra 1600 på krutt til store kanoner såkalt "slangekrudt"

Salpeter 68,35

Svovel 8,40

Kull 23,25

 

Moderne krutt kom allerede i 1500 det vil si det riktige blandingsforholdet Det hadde helt klart andre problemer med renheten av svovel og salpeter samt inkorporeringen

Salpeter 75%

Svovel 12.5%

Kull 12.5%

Kruttets framstilling

Håndstamper eller stampemøller

Det første forsøk med kruttblandinger ble laget i håndmortere av tre eller kobber. Kull og svovel ble knust til pulver, deretter blandet man halvparten av kullet i saltpeteren og den andre i svovelen. Ved hjelp av brennevin blandet man så sammen disse sammen. brennevinet var nødvendig for at det hele ikke skulle antenne under produksjonen. Disse mennene som drev med krutt framstilling ble kalt pulvermaker, bøssemester og krudtmager.  Senere ble produksjonen automatisert med vannkraft som drev stampemøllen, kruttkværnen eller valsemøller. møllene laget kruttet til kaker som ble tørket og knust til korn.

Trituration

Kaltes pulveriseringen og bestanddelenes blanding ved fabrikasjonen. dette ble gjort ved hjelp av tromling i triturations tønner. Disse var delt med et skillerom i midten og var 3,5 fot lange og med samme tykkelse. De som bruktes til kull og svovel var av jernblikk. Til salpeter bruktes tønner av tre, inne i disse var det spikret lister slik at bevegelsen ble større.

Krutt tønner

Oppbevares i tønner som rommer 120 Pund, men disse ble bare fylt med 100 Pund d.v.s. 50 Kg. Tønnene var 1’ 9,5" (56cm)høye diameteren på midten 1’5,5"( 45cm) og ved endene 1’3,5"( 40cm). Fra tønnene ble kruttet målt opp og fylt i kardusene som ble lagt i en bly foret kasse (karduskisten) i for senere bruk.

Kruttårn

Kruttet ble oppbevart i murbygninger oppført på luftige tørre steder i landet. Inne i murene var det laget luftekanaler som sto i forbindelse med de indre magasinene, lukene til kanalene sto åpne på dagtid når været var tørt. Hvert tredje år skulle tønnene rulles, dette for at kruttet ikke skulle klumpe seg, men være i bevegelse. eller som de sa før i tiden "holde kruttet levende"